Som naturlig er når man har drektig tispe i hus, kan jeg nesten ikke tenke på noe annet en de kommende valpene og deres mor. Jeg lurer svært på hvor mange som kommer, om det i det hele tatt vil komme noe levende ut, hvordan de vil se ut, hvordan Blink vil takle å bli mor, om jeg greier å gjennomføre alt jeg har planlagt både i forkant og etter valpene er kommet, hvordan Stuck vil være som «storesøster, og om jeg får solgt valpene til riktige hjem. Dette genererer en del bekymringer som er mer eller mindre aktuelle. Jeg tar meg selv i å tenke (og planlegge for) de værste utfall, fra at Blink kommer til å spise valpene opp når de begynner å pipe (hun er en særdeles god musejeger), til at jeg avler fram noen udresserbare monsterhunder som ikke vil jakte. Disse bekymringene fører videre til at jeg stiller meg selv spørsmålet om jeg har parret henne med riktig hanhund, og om det var riktig av meg å sette kull på henne i det hele tatt. Heldigvis har jeg gode venner som kjenner Blink og linjene til både Blink og Hector (og som har sett Blink i aksjon på jakt og prøver) som betrygger meg gang på gang at dette ikke er noe å bekymre seg for. For å bli helt sikker selv har jeg nå tenkt å skryte hemningsløst av min egen superhund ved å kun fokusere på hennes beste sider og imponerende meritter!

Blink kom til oss i begynnelsen av september 2006. Det er litt flaut å si det men hovedgrunnen til at det ble henne var a) kullet ble leveringsklare på for oss rett tidspunkt og b) hun hadde de fineste tegningene. Vi bodde da i 3.etg i en blokk på Kalbakken i Oslo og vi brukte mye tid de to første ukene med å løpe opp og ned trapper med valp som skulle tisse. Hun ble husrein på veldig kort tid og taklet også fort å være alene hjemme.

Blink viste seg tidlig å være miljøsterk. Første nyttårsaften satte vi henne på kjøkkenbordet og foret henne med pølsebiter hver gang det smalt. Dette var nok litt i overkant forsterkende da hun senere har blitt ekstremt glad i både fyrverkeri (som hun kan finne på å prøve å apportere) og andre ekstreme lyder. Her for leden dag gikk brannvarsleren, og da fant jeg Blink stående rett under og stirre henrykt i taket.

Hverken jeg eller Magnus hadde noen erfaring med jakt med stående fuglehund før vi fikk Blink i hus. 2007 ble et år da vi lærte oss hvordan det skulle fungere og hva som måtte til for å få det til. Vinteren 2008 løsnet det skikkelig og vi meldte oss på våre første prøver. Etter to helger med glitrende kritikker i tåkehav og blytungt føre på Gordon castle ble det stang inn på Dovrefjellsprøven og vi fikk en 2.uk.

Sommeren hun fyllte to forandret hun seg fra å være en vilter sprettball til plustelig å uoppfordret kunne ta det med ro inne og kunne slappe av i de fleste situasjoner. Høsten 2008 brukte vi på trening og «jakt uten grenser». Jaktlysten hennes økte betraktelig og stabiliserte seg mer utover sesongen og vinteren etter var min snille alltid lydige og søte hund blitt et monster å ha med seg på jaktprøver. Under prøvene vinteren 2009 hadde hun over 5 i snitt på jaktlyst, men vi hadde i tillegg måtte gå hjem med halen mellom beina etter etterganger ved flere anledninger. Jeg begynnte å skjønne at hun var noe for seg selv og hadde noe i seg som man ikke så lett finner i munsterlendere.

Våren 2009 var vi også med på apportprøvekurset på Perskula og fikk hennes første 1.Ak apport. Vi hadde også greid å få opprykket til først klasse 2 og så til klasse 3 i lydighet på ikke så altfor lang tid. Om høsten jobbet vi med å få opp søket hennes i skogen noe som endte i en 1.Ak skog litt sent i sesongen. Før det hadde vi opparbeidet oss nok cert på utstilling til at hun med 1.Ak skog kvalifiserte for Norsk Utstillings Champion.

2010 har vært et drømmeår for oss. Blink har vist seg genialt god på mange mange arenaer og hun har imponert stort. Det begynnte med at vi på grunn av dårlige værforhold ikke orket å stille Ak på den første Sirdalsprøven om vinteren og ble derfor med i Vk mest for å lære. Hun gikk videre til finalen på søk og i finalen slo hun makker både i fugl og søksmessig, men da makker dro opp fuglen forran henne ble det for mye for dem og de dro etter begge to. Dette ga mersmak og vi stillte vår andre Vk på Nesheia etter å ha fått 2.Ak (fuglearbeid uten reis) på Hovden helgen før. På Nesheia gikk vi rett til topps og kasserte inn ,som første munsterlender i historien, en 1.Vk m/ck på en dag med flere fugl i lufta men skikkelig vanskelige forhold. I sommer fikk hun en 1.Ak apport med 29 poeng på sin første start, og i sesongstarten på høstjaktprøvene fikk vi en 2.Ak skog. Vi stillte kun to skogsfuglstarter før vi skulle starte NM. Begge NMene vi var med på i høst gikk over all forventning. Med premier i begge semifinalene og til og med hennes andre 1.Vk m/ck så vi oss fornøyde med årets jaktprøver.

Blink har altså på under et år greid å hanke inn 1.AK skog, 1.AK apport, 1.VK m/ck høyfjell og 1.VK m/ck lavland, bare det er det nok ikke så mange hunder som greier uansett rase. Hun har aldri blitt slått ut før finalen i en VK konkurranse, hun har altså vært med alle mulige dager. Hun er én av kun 5 hunder (to IS, en ES, en KV og Blink) som har greid å ta seg til to av tre mulige NM-finaler i år, og har som første munsterlender vunnet en VK konkurranse, samt tatt seg til finalen i NM lavland. Hun har på et år deltatt i fire Vk konkurranser (medregnet NM skog) og tatt premier i tre av dem.

På utstilling har Blink kun 1.premier, noe som ikke er helt vanlig hos bruksraser. Desverre er ikke jeg hverken veldig interessert i eller god til å stille ut hund og det har nok begrenset premiedrysset hennes. Hun har både cacib og res.cacib på internasjonale utstillinger, så det er nok fullt mulig å få en internasjonal utstillingschampion ut av henne, men da må vi nok trene litt mer på å synes utstillinger er gøy.

Blink har også vist seg som en genial førstegangshund. Hun er svært lettlært og gir oss raskt resultater dersom vi jobber riktig med henne. Hun har lært oss at det er fullt mulig å trene fuglehunder til jakt uten å bruke fysiske korrigeringer og avstraffelser og hun har vist meg at det kan være gøy å trene til og delta på lydighetskonkurranser selv om man ikke har border collie. Hun har gitt oss en mulighet til å få innblikk inn i ulike typer hundesport og fått oss til å sette pris på allsidigheten og anvendeligheten til både münsterländerene og vorstehhundene.

Blink er nok en «one in a lifetime» hund, og en jeg kommer til å ha mye morsomt med i lang tid framover. Jeg kan bare håpe jeg får fram valper som kan gi kommende valpekjøpere like mange gleder som Blink har gitt meg.